Når opptaket avsluttes
Ved utgangen av 2019 var selskapets årlige omsetning 4 millioner kroner og resultat 1,2 millioner kroner. Salget fullførte uten å slette personene som hadde laget verket. Mats fikk 4 millioner kroner, betalte 200.000 kroner i transaksjonskostnader, satte av 800.000 kroner og kjøpte en kompakt Tromsøleilighet for 2 millioner kroner inkludert anskaffelseskostnader. 1 million kroner forble tilgjengelig. Han beholdt tretti prosent av selskapet. For første gang hadde han en betalt plass som fortsatt ville være hans dersom neste produksjon fant en billigere tekniker.
Han ble ikke umiddelbart god til å ha penger. Han kjøpte en frakk som var for formell for sine faktiske dager, og støvlene Runa betraktet som et rop om hjelp. På sitt første besøk sto hun på kjøkkenet i leiligheten og undersøkte samlingen hans av ubrukte kaffedingser. "Bra bønnene en teknisk rytter?" spurte hun. Mats åpnet et skap og innrømmet at han hadde kjøpt maskinen før han kjøpte nok tallerkener. De spiste kveldsmat fra umatchede boller, og hun kysset ham mens han forklarte en funksjon ingen av dem trengte.
Besøkene deres var planlagt snarere enn antatt. Noen uker kom han nordover; noen reiste hun sørover. De kranglet en gang fordi han inviterte venner i løpet av en kveld hun hadde trodd skulle bli deres. Runa ønsket ikke å bli presentert som en imponerende eldre kvinne som hadde lært ham å leve. Hun ønsket å være sliten, kjærlig, irritert eller stille uten å bli en leksjon. Mats avlyste samlingen, ba om unnskyldning og lyttet. Neste kveld gikk de ut fordi hun ville, og lo av støvlene fordi de fortsatt var forferdelige.
Heddas karriere gikk i den retningen hun hadde ønsket seg. Da hun sendte et opptak av en original forestilling, lyttet Mats som en venn og tidligere elsker, ikke som en investor som evaluerte en alternativ fremtid. Stemmen hennes rørte ham fortsatt. Han kunne innrømme at uten å forestille seg at det var en invitasjon til å gjenåpne forholdet deres. Siri skrev fra et nytt innlegg, Anne sendte bilder og Eva fortalte ham at han hørtes mindre opptatt ut da han ringte. Forskjellen, mente Mats, var at han ikke lenger trengte hver samtale for å bevise at han skulle et sted.
Minas kafé arrangerte en liten lyttekveld da han kom tilbake til Longyearbyen. Kari presenterte nytt kunstverk, Liv forklarte en lyd uten å unnskylde seg for å være mer kunnskapsrik enn gründeren, og venner kranglet om hvilket opptak som var en dør og hvilken som var en sta skuff. Mats likte å sitte blant dem mens noen andre håndterte kontrollene. Han kunne huske et møte i 2026 der det å skru ned lyden føltes som å akseptere plassen hans. Her senket han en høyttaler slik at folk kunne høre hverandre le, og følte seg ikke mindre.
Ved et kafébord ved siden av studerte en gammel arbeidsvenn etter en ny jobb mens tilreisende forskere kranglet fornøyd om feltplaner. Mats kjente igjen forandringen han en gang hadde vært for redd til å bli med på. Han hadde begynt på en annen arbeidslinje mens det fortsatt var tid til å lære det. Folk som kjente øya gjennom sine egne jobber, korrigerte antakelsene hans, forbedret opptakene hans og ba ham noen ganger slutte å romantisere vanlig dårlig vær. Selskapet hans solgte til kunder andre steder, mens stedet som hadde gitt det en lyd forble mer komplisert enn noen produktbeskrivelse.
I desember kom Runa for å bo i flere dager på fastlandsleiligheten. Hun hadde med seg arbeidsklær, en bok og den butte oppfatningen om at den ene veggen trengte farge. De malte den sammen. Mats sprutet ermet hans, hun lo, og han trakk henne nær nok til å etterlate et matchende merke på skjorten hennes. Hun tok tak i håndleddet hans før han rakk å prøve et sekund. Kysset som fulgte smakte svakt av kaffen de hadde glemt. Senere ble det stille i rommet rundt to personer som ikke trengte publikum for å vite at de ville være der.
Den siste natten av besøket hennes la han opptakeren på hyllen uten å slå den på. Han kjente summingen fra kjøleskapet, regnet ved vinduet og Runa som snudde en side ved siden av seg. En gang ville han ha prøvd å bevare hvert lovende øyeblikk før det forsvant. Nå hadde han bolig, penger i banken, arbeid med navnet hans og enda et besøk merket i kalenderen. Runa så bort og rakte frem hånden. Mats tok den, og lot dette lille stykke stillhet bare tilhøre dem.