2 / 5

Rollelisten ankommer

Ved utgangen av 2016 hadde Mats 240.000 kroner i omsetning og 60.000 kroner i overskudd fra klasser, redigering og små originallydlisenser. Han spilte inn vanlige bystemninger med tillatelse der det var nødvendig, bestilte forestillinger og begynte å bygge sitt eget bibliotek. Arktis var mer enn en ferdig vindeffekt. En vannkoker på et overfylt kjøkken, støvler ved en inngang og to personer som ler mens de tok av seg tunge klær, kunne fortelle historier en fjern produsent aldri hadde tenkt å be om. Mats tok endelig valg i stedet for å vente ved siden av andres høyttalere.

Kari, en illustratør og produsent av trettiseks, hjalp til med å gjøre de spredte filene om til produkter en kunde kunne kjenne igjen. Hun inviterte ham til en konsert og la hånden på armen hans mens hun spurte om det var en date. Han ville si ja og fryktet å ødelegge arbeid han satte pris på. Kari ba ham vurdere spørsmålet, ikke tilbe komplikasjonen. Etter en omtenksom kveldsmat valgte de vennskap. I 2017 ga deres avtalte selskapsstruktur Mats sytti prosent, Liv tjue og Kari ti for pengene, utstyret og utført arbeid.

En besøkende fotograf, Anne, kom for å fotografere tilblivelsen av et kort lyddrama. Som trettitre hadde hun et talent for å sette nervøse mennesker nær nok til å glemme kameraet. For et tidtakerbilde tegnet hun Mats ved siden av seg, hånden hans varm ved midjen hennes. Etterpå ba hun ham på kveldsmat. De likte hverandre og gikk en gang. Anne ville fortsette å reise; Mats begynte å ønske seg noe mer stødig, selv om han fortsatt likte å høre at en attraktiv kvinne kunne ta ham et sted. Hun fanget utmerkelsen før han gjorde det.

Dramahelgen brakte det meste av deres lille krets inn i ett lånt rom. Tone, den trettifire år gamle hotellarrangementssjefen, hadde ordnet plassen og justert slipset til Mats før en privat middag etterpå. "Du kan bli når de andre går," mumlet hun. Hedda, tjueåtte og en stemmeartist, øvde på en intim scene med ham, lente seg nær nok til at han kunne lukte sjampoen hennes. Ida, en doktorgradsforsker på tjuesju, hadde sagt ja til å gjøre en kort gjesteopptreden og fortsatte å forbedre replikker som angivelig var skrevet for noen med mindre intelligens.

Ellen, en besøkende oversetter på trettito, lyttet til en repetisjon og foreslo en setning som hørtes naturlig ut i stedet for importert. Hun lente seg ved siden av Mats for å lese den, med skulderen mot hans. Da han så opp, spurte hun om han ville bruke en helg på å være mindre profesjonell. Før han rakk å svare, kalte Hedda ham tilbake til åstedet. Tone dukket opp med et spørsmål om middag. Runa, som samlet en reparert gjenstand fra en venn, så den lille køen rundt ham og ristet på hodet. "Du trenger nummererte billetter."

Opptaket gikk galt på måter ingen fremtidsminne hadde forberedt ham på. En nøye tidsbestemt tilståelse ble avbrutt av at noen høylytt ba om en lader. Liv oppdaget en mekanisk summing ingen kunne høre før de lyttet gjennom hodetelefoner. Karis vakkert malte rekvisittskilt falt pladask under det ene fotografiet som skulle få produksjonen til å se elegant ut. Anne lo og tok det bildet i stedet. Mats, som prøvde å redde timeplanen, leverte en romantisk replikk i stemmen han brukte til å annonsere workshoppauser. Hedda nektet å slutte å le lenge nok til å svare ham.

Senere krevde Ida en dans og ba om et kyss hvis han kunne klare å ikke introdusere den over en mikrofon. Han var tiltrukket, men beveget seg allerede mot Hedda på en måte som fortjente et klart svar. Han takket nei. Tone, som hørte hans forklaring på slutten av kvelden, aksepterte den og dro hjem i stedet for å vente på en gjest som aldri hadde akseptert invitasjonen hennes. Ellen sa at hun foretrakk en entydig helg og la andre planer. Ingen av dem virket ødelagt av hans plutselige oppdagelse av at et svar kunne være enkelt.

Hedda ble igjen etter at rommet var tømt. De lyttet til den siste stille passasjen, og satt tett med ett par hodetelefoner mellom seg. Hun sa at hun likte mannen som hadde fått alle til å le da planen kollapset. Mats fortalte henne at mannen hadde brukt år på å tro at latter betydde at ingen tok ham på alvor. Hun snudde ansiktet hans mot sitt og kysset ham. For første gang den helgen husket han ingen fremtid, hørte ingen teknisk feil og ville ikke forbedre noe. Lampen ved siden av dem fortsatte å nynne, og han lot det være.

✦
Visninger 4 ⓘ