Kontrakten ingen ville ha

I 2017 ba en potensiell kunde om en funksjon som alle andre avviste: en måte å fortsette å jobbe når forbindelsen forsvant og deretter avstemme postene uten å late som om motstridende oppføringer var identiske. Jeg husket at jeg mistet en stor kontrakt på grunn av nettopp det problemet i mitt første liv. Denne gangen betalte jeg Thea og Ida for å undersøke før de lovet en løsning. Arbeidet tok måneder, spiste mesteparten av marginen vår og fikk til slutt en kunde som anbefalte oss til tre andre. Jeg visste målet. De bygde veien som gjorde ankomst mulig.

Unni kom til oss som havnedriftsrådgiver etter tjueåtte leveår og flere år med å være undervurdert. Hun gikk gjennom en demonstrasjon, omorganiserte overleveringssekvensen og viste oss hvor mannskapene ville finne opp snarveier. Ved lunsj sa hun at jeg hadde den irriterende vanen å stille spørsmålet hun forventet å kjempe for å bli stilt. Jeg fortalte henne at hun kunne krangle med meg uansett. Hun gjorde det, entusiastisk, over middag uken etter. I døren rettet hun på kragen min og sa at uenighet passet meg bedre enn smiger. Hånden hennes ble hengende akkurat lenge nok til å gjøre hennes mening umiskjennelig.

Else kom gjennom en produsent som ønsket uavhengige poster for en ny utstyrstjeneste. Hun var trettifem, kommersielt skarp og underholdt av mine forsøk på å se eldre ut i seriøse møter. Vi møttes på en hotelllounge etter at forhandlingene var avsluttet. Else hadde på seg en mørkegrønn kjole under en lang frakk, og roen hennes gjorde at det støyende rommet så ut til å legge seg rundt henne. Hun spurte om jeg ville ha kontaktet henne uten en kontrakt mellom oss. Jeg sa at jeg henvendte meg til henne nå, med kontrakten allerede signert. Hun satte fra seg glasset og foreslo at jeg skulle begynne med et bedre spørsmål enn om hun ville ha en drink til.

Lea, tjueseks, var en arkitekt som jobbet med en ombygging ved vannkanten. Hun ønsket at vedlikeholdsansvaret ble vurdert før bygninger ble tatt i bruk, fremfor etterpå når alle hadde sluttet å snakke. Vi ble venner mens vi kranglet om en modell i studioet hennes. En søndag tok hun meg med for å se på en tom leilighet med vid utsikt. Jeg trodde hun viste meg et profesjonelt prosjekt. Så produserte hun to kaffe og innrømmet at hun hadde ønsket et rolig sted å snakke. Vi satt på gulvet i frakkene våre. Da hun la hodet mot skulderen min, føltes det ubebygde rommet mer møblert enn mitt eget.

Det gjorde tolv kvinner som hadde tilbudt meg noe mer personlig enn profesjonell respekt: ​​Liv, Thea, Sara, Nora, Eva, Ida, Hege, Anne, Ruth, Brit, Unni, Else og Lea. Jeg telte igjen og oppdaget at det var tretten. I mitt første liv kunne jeg knapt huske en invitasjon jeg hadde takket ja til uten å be om unnskyldning for arbeidet. Nå var jeg rik på muligheter og fattig på å bestemme hva slags mann som skulle ta imot dem. Rettelsen gjorde meg mer flau enn overfloden gledet meg. Folk var ikke oppføringer i en prognose, og en uforsiktig mann kunne sløse bort et nytt liv like effektivt som det første.

I 2018 kjøpte en ekstern investering en fjerdedel av Cove Log. De nye pengene betalte for utvikling, ansettelser og en reserve, ikke en sportsbil. Senere brakte en ansattandelspool mitt eierskap til førtifem prosent, Theas til femten, ansattes til femten og investorens til tjuefem. Jeg holdt regnestykket ved siden av skrivebordet mitt. Jeg ville ha rikdom, og jeg hadde til hensikt å eie mye av noe verdifullt. Jeg ønsket også at folk skulle gjøre det verdifullt å kjenne seg igjen i resultatet. Sara leste tallene og sa at jeg ble vanskeligere å avvise som bare heldig.

Lykken hjalp fortsatt. Jeg avslo en dyr utvidelse som hadde mislyktes i fremtiden husket jeg. Jeg valgte et mindre serviceprosjekt med en fast avgift og en kunde som faktisk svarte på spørsmålene våre. Omsetningen vokste over tolv millioner kroner i året. Etter lønn, utvikling og skattereserver hadde vi råd til et skikkelig utbytte. Jeg kjøpte en lys leilighet, betalte mors gjenværende boliglån og så henne late som om støv på kjøkkenet hadde fått henne til å gråte. Den kvelden tok Liv med seg brød til det nye stedet og sto ved vinduet som om hun testet et fartøy før avgang.

Hun spurte om jeg hadde kjøpt utsikten eller stillheten. Jeg sa at jeg hadde kjøpt retten til å slutte å føle meg midlertidig. Liv snudde seg mot meg, jakken åpen, håret fuktig av regnet, og fortalte meg at hun aldri hadde trodd at jeg var midlertidig. Vi kysset ved siden av en utpakket boks med tallerkener. Senere laget vi dårlig mat, lo av røykvarsleren og åpnet vinduene for kald luft. Jeg fortalte henne ikke at hun var svaret på et spørsmål jeg hadde stilt i ti stjålne år. Jeg ba henne bli til frokost, og hun sa ja.