Et varmt rom over regnet

Kontoret var et leid rom med utsikt over en annens kontor. Nora, trettito, eide kafeen i underetasjen og tok opp kaffe først når vi betalte for det. På en våt fredag ​​fant hun meg i gang med å sette sammen en hylle som lente seg som et skyldig vitne. Hun tok skrutrekkeren, fikk meg til å holde brettene og reparerte feilen min på fem minutter. Etter stengning delte vi fiskesuppe i den tomme kafeen. Nora la haken på hånden og sa at en mann som tok imot hjelp uten å surmule allerede var over gjennomsnittet i nabolaget. Jeg spurte om det ga meg rett til dessert. Hun ba meg spørre henne et sted som ikke var hennes kjøkken.

Eva fotograferte den første kundedemonstrasjonen. Hun var tjueåtte, hadde på seg lyse støvler i vær som så ut til å ødelegge dem, og nektet å la oss gjemme oss bak en skjerm. Hun ville ha maskinisten, skipperen og selve rekorden i én ramme. Mens hun tilpasset jakken min, sto hun nærme nok til at jeg la merke til den svake duften av appelsin på skjerfet hennes. Hun mumlet at jeg burde se på henne i stedet for på min egen refleksjon i linsen. Da jeg adlød, smilte hun og tok bildet uten forvarsel. Det ble det første bildet av meg selv jeg ønsket å beholde.

Ida, tjuefire, designet grensesnittet og revet favorittfunksjonen min før lunsj. Et mannskap med hansker, sa hun, ville ikke beundre en liten elegant kontroll. Hun bygde en klarere versjon og så meg bruke den ombord i Livs båt. Den kvelden feiret vi på en liten konsert. Ida hektet armen sin gjennom min for å lede meg forbi folkemengden, og holdt den der etter at vi hadde plass til å gå hver for seg. Hun sa at jeg lyttet uvanlig godt etter en grunnlegger. Jeg fortalte henne nesten at ti år med å ta feil hadde gitt nyttig opplæring. I stedet spurte jeg om hun ville komme igjen neste uke.

Hege håndterte forsikringsintroduksjoner. Da hun var trettifire, hadde hun sett nok selvsikre unge menn til å glede seg over å få en til å forklare et verste tilfelle. Spørsmålene hennes reddet oss fra å selge en tjeneste vi ikke på en ansvarlig måte kunne dekke. Senere inviterte hun meg til en vinterbading med venner. Jeg varte en heroisk håndfull sekunder i vannet. Tilbake i det varme omkledningsområdet, helt pakket inn i håndklær, lo hun til jeg begynte å le også. Hun tok på det kalde kinnet mitt og fortalte meg at det kunne være håp for meg hvis jeg sluttet å annonsere seire før jeg gikk ut i havet.

Vår sosiale kalender ble mer ambisiøs enn møblene våre. Anne, tjueni, oversatte en kundeguide til engelsk og insisterte på at vi skulle spise før vi gjennomgikk den. Ruth, trettitre, førte regnskapet og tok meg i å betale for forretningsreiser med et kort som kompliserte alt. Brit, trettien, drev et lite arrangementslokale og arrangerte en lanseringskveld med mer nyttige introduksjoner enn noen reklame vi hadde råd til. De var ikke utskiftbare ansikter rundt en vellykket mann. Anne ønsket et liv som inkluderte skriving, Ruth ville ha tid til datteren, og Brit ønsket en virksomhet som ikke var avhengig av å smile gjennom andres katastrofer.

Jeg likte dem alle sammen. Det var en glede og i økende grad et problem. Anne kysset meg på kinnet utenfor en kino og holdt seg nær nok til at samtalen mistet tråden. Ruth ba meg på middag etter at kvartalsarbeidet var gjort og gjorde det klart at hun spurte personlig. Brit stjal hånden min under den siste dansen på stedet hennes, og spurte så om jeg alltid så så alvorlig ut når noe bra skjedde. Hver invitasjon var ekte. Ingen kom med tillatelse til å finne på løfter jeg ikke kunne holde. Jeg lærte at framsyn ikke gjorde lysten mindre komplisert.

Thea ble liggende sent en kveld mens regnet raste i glasset. Jeg hadde bestilt mat; hun hadde tatt med en flaske vin og en stabel med sedler. Etter at vi spiste, tok hun av seg den praktiske arbeidsjakken, og avslørte en myk blå topp som gjorde meg brått oppmerksom på hvor lenge jeg hadde sett på diagrammer. Hun la merke til det. I stedet for å redde meg, flyttet hun stolen ved siden av min og spurte om jeg hadde noe å si som ikke handlet om båter. Da jeg sa navnet hennes, kysset hun meg før jeg kunne gjøre svaret verre.

Vi sluttet med regnet som fortsatt falt og maten ble kald. Thea spurte hva som ville skje i morgen. Jeg kunne ha beskrevet et tiår med markeder, skipsordrer og konkurrenter. Jeg kunne ikke ærlig beskrive oss. Jeg fortalte henne om de andre invitasjonene, uten å få noen kvinne til å høres dum ut for å tilby en. Hun lente seg bakover, skuffet, men ikke redusert, og sa at ærlighet var begynnelsen på et svar i stedet for hele greia. Neste morgen kom hun i tide, korrigerte prosjektplanen min og fikk meg til å savne den lettere varmen fra forrige kveld.