Kvinnen som filmet ventetiden

En ekte antarktisk jordomseilingsekspedisjon nådde Bouvet i mars 2017. Lars fulgte rapportene, og gjenkjente det huskede siste stoppet før Cape Town. Den fornyede oppmerksomheten hjalp ham med å forklare hvorfor det var viktig å føre journaler gjennom dårlige forbindelser. Han leste rapporten ved siden av et kaldt krus og sendte Liv en lapp om deres neste jobb. De uglamorøse timene mellom å ta en observasjon og finne den igjen var endelig blitt arbeidet de kunne sette sine egne navn over.

Senere den sesongen tok en kunde med seg det lille teamet sitt ombord på et eget innleid fartøy som jobbet i nærheten av Bouvet, med Liv og Runa blant de tilreisende profesjonelle. Klienten finansierte reisen; Lars og Liv leverte utstyret og betalte teknisk arbeid. Skipperen kontrollerte ruten og alle tilgangsbeslutninger. Oppdraget deres var offshorearbeid og dokumentasjon, ikke et løfte om å lande på en beskyttet klippe fordi en grunnlegger hadde skrevet et overbevisende avsnitt om fremtiden.

Ida på tjuesju jobbet i værtjenesten og møtte ham før avreise. På deres personlige kaffe undersøkte hun vanen hans med å sjekke prognosen hver gang en samtale ble hyggelig. Ida la telefonen med forsiden ned, tok hånden hans og ba ham spå om hun ville akseptere en annen date. Lars sa at han håpet det. Kysset hennes gjorde svaret behagelig klart.

Eli kuraterte forskningsdata og var trettien. De møttes i land på en profesjonell sammenkomst, og valgte deretter en personlig kveld der hun nektet å la ham beskrive et måltid som om det trengte en arkivreferanse. Eli lente seg nært, lo av det forskrekkede uttrykket hans og kysset ham etter at han til slutt sa rett ut at han likte å være der med henne.

Gro jobbet som mariningeniør og var trettitre. Ved en venninnes middag utfordret hun Lars til å fortelle en historie der den hjelpsomme teknikeren var personen som hadde forårsaket problemet. Han hadde flere. Deres senere personlige drink ble en date, og Gros private kyss fulgte det om en kabel han hadde brukt tjue minutter på å lete etter mens han holdt den.

På sjøen filmet Runa ventetiden: hender rundt kopper, et kamera beskyttet mot sprut, de små forandringene i et ansikt da en ny værmelding kom. Lars forventet å føle seg dum å bli lagt merke til. I stedet følte han seg sett. "Jeg vet allerede hvordan dette ender," sa han en gang, med selvtilliten hun hadde begynt å stille spørsmål ved. Runa senket kameraet og spurte om han ville la dagen svare for seg selv. Utenfor tjenesten delte de et rolig hjørne, hun tok hånden hans og han innrømmet at han en gang hadde trodd å være utenfor hvert bilde ganske enkelt var hans tildelte plass.

Bouvet dukket opp i stykker gjennom tåken. Klippene så likegyldige ut til pengene og planleggingen som hadde brakt dem dit. Lars husket den virkelige øya nøyaktig nok til å ikke føle noe ønske om å krangle med den. Han sto sammen med Runa på et trygt utsiktspunkt, så på isen og forsto hvorfor et kart aldri kunne få dette stedet til å se så fjernt ut som det faktisk føltes.

En kommunikasjonsfeil avbrøt deretter en planlagt overføring. Arbeidet var ikke forsvunnet: Rekordene ble holdt lokalt i systemet Lars og Liv hadde bygget. Å gjenopprette de vanlige filene var nyttig, slitsomt arbeid. Kassen støtet mot et beslag da de flyttet det, og fikk den lille bulken Lars husket. Han stirret et øyeblikk, så fortsatte han å jobbe. Runa filmet litt, la fra seg kameraet og tok med mat til dem.

Lars ble fristet til å love en spektakulær landingssekvens når de var ferdige. Skipperens avgjørelse forble nei. Runa ville at filmen skulle fortelle sannheten, og sannheten den dagen inkluderte en øy de ikke ville stå på. Hun spurte Lars om han orket å komme tilbake med noe mindre heroisk enn versjonen han hadde sett for seg.

Han sa at han kunne. Liv, som lyttet i nærheten, sa at dette var en bemerkelsesverdig forbedring i forhold til mannen som en gang hadde skrevet et frieri som om været hadde signert det. De lo i det varme interiøret mens øya forble bortenfor vinduene. Reisen skulle tjene til livets opphold gjennom arbeid de faktisk kunne fullføre.

I Cape Town etterpå hadde Runa på seg en rød kjole til deres personlige kveldsmat. Hun luktet svakt av parfyme i stedet for skipet, kysset ham og spurte om han fortsatt følte seg lurt av den manglende landingen. Lars sa at kvelden gjorde mye for å reparere skuffelsen. Hun tok hånden hans og foreslo at de skulle fortsette samtalen et roligere sted.

Nora møtte ham etter hjemkomsten til Norge og fikk ham til å fortelle den ordinære versjonen før den dramatiske. Hun lo av Livs bemerkning, tok på kragen på den nye frakken hans og kysset ham da han innrømmet hvor mye han hadde ønsket at eventyret skulle få ham til å høres imponerende ut. Nora sa at mannen som endelig hadde kommet hjem var mer interessant enn ekspedisjonsbrosjyren han stadig prøvde å bli.